Det e på natta det skjer!

Ullklær blei kjøpt inn i stort monn (ryggsekken veie masse nu!), Cusco hadde akkurat samme effekt på mæ som alle andre æ har snakka med sir det hadde på dæm. Æ hadde nemlig hørt at det va lurt å beregne mer tid der enn opprinnelig planlagt, og jammen skjedde det. Cusco e flott, Cusco e artig å fæste i og Cusco har mange fler ruina å by på enn Machu Picchu, og Cusco har nån ville elver man kan rafte i, veldig nært.

Blei kjent med to gutta, Jay fra England og Simon fra Sveits. Vi susa rundt og fikk sett masse. Raftinga va artig, men ikke så ekstrem som æ hadde håpa på. Ikke en eneste nær-døden-opplevelse. Men action uansett, og badstu etterpå (ikke i nærheten av ei god gammeldags norsk ei, men dog). Vi fikk sheika litt på æs'n på den legendariske Mama Africa (gringoplass nr 1 for disco, masse slagera som va hipp og kul i Norge for en fem-ti års tid sia. Artig!).

Etter 5 daga (bare 4 mer enn stipulert) så æ mæ nødt tel å fær videre, og det ska æ vær gla for for dagen etter blei det busstreik igjen, så da hadde æ nu blitt fast enda lenger. Mannen på hostelet som solgte mæ billetten sa at det va en direktebuss tel Copacabana (Bolivia, by på Titikaka-innsjøen), men det va det ikke.
Det første som skjedde va at æ hadde mareritt om at mannen atme mæ holdt mæ rundt halsen og prøvde å antaste mæ, så æ våkna helt seriøst av at æ hylte HØYT! Det va meget flaut, de andre trudde sikkert at æ va steine gal.
Ei lita stund etterpå, når æ akkurat hadde klart å sovne igjen, blei hele bussen jaga ut for det va slettes ikke næ direktebuss, så da va det å ligg 4 tima å søv på et murgulv på busstasjonen i Puno før "korrespodansebussen" gikk videre.

Æ ankom Copacabana (reiste aleina) og hadde blitt anbefalt 2 hostel. Det va medt på dagen i "beste sendetid", men æ va innom 3 hostel uten at nån gidda å åpne opp. Det 4. fikk æ rom på, men når det viste sæ at dæm ikke hadde vann (det sku KANSKJE kom seinere på dagen, artig å ikke kunne dusje etter ei sånn natt) for æ på jakt etter et 5. hostel. Men på veien dit kom en mann å sporte mæ om æ sku kjøp bussbillett tel La Paz, og etter omtrent 2 sekunds betenkningstid fant æ ut at æ skjeit nu i hele Copacabana hvis det va så vanskelig dæm sku vær. Æ fikk sett Titikaka-innsjøen, og det får holde for denne gang. Man kan jo ikke gjør alt...

Æ va godt over et døgn i La Paz, fikk sett en del og møtte ho Macarena som va med på Machu Picchu-turen. Det va artig å fær rundt ilag me ei som har vokst opp der. Ho e gullsmed (meget dyktig og alt e helt unikt, hennes design og handarbeid), så æ fikk revve av nån dollars dær også (som om æ trengte det).

Dæm e meget overtruisk her i Bolivia, æ va på "Heksemarkedet" å handla diverse saker som ska hjelp mæ og mine tel et godt liv uten bekmringer. Det e ikke måte på kor godt stelt æ e nu. Og det vente nok nån gava derfra. Det e helt sant altså, ho sa det tel mæ ho gamlemor som æ shoppa hos. Æ reagerte på nån merkelige skapninger som dæm solgte, og fant ut at det va TØRKA LAMAFOSTER. Ho Macarena kunne fortell mæ at dæm selg det for hell og lykke for familien, og når dæm bygg sæ hus her legg dem et tørka lamafoster pluss masse andre ofringer (godter, peng osv) inni grunnmuren når huset bygges. Mye rart, ja...

Æ sku bare en snartur innom La Paz, for mitt egentlige mål va Cochabamba der min eks-kollega Jon Andreas (Susegg, red.anm.) fra Hotel Saga bor for tida. Han jobbe på et barnehjem der. Æ tok styring for en ny utrulig nattbusstur, og blei ikke overraska da ting nok en gang ikke gikk på skinner. Det ser ut som æ har fått en nattbuss-forbainnelse over mæ. Vi starta på kvelden i nitida og kjørte ca 1 time ut fra La Paz, så stod vi i ro i ca en time uten at nån kunne fortell oss koffer, så snudde vi og da kom bussmannen å sa at vi hadde teknisk feil (jeg tør ikke engang å tenke på ka det kan ha vært, siden dæm faktisk anså det som så alvorlig at vi måtte snu) så vi måtte telbake å få en ny buss.

Når vi kom telbake tel La Paz blei vi husja ut i natta i påvente av reservebussen, men den kom jo aaaaaaldri. Etter en halvtime i hutranes kulde (det e jo kaldt i en by som ligg over 3800 moh.) gikk æ inn å la mæ i bussen igjen og forventa at nån sku vekk mæ når bussen kom. Klokka 0700 våkna æ av mæ sjøl, alle va i bussen og ingen reservebuss hadde kommet. Heldigvis hadde æ råd tel en ny billett med et anna selskap, men gudene vet kor lenge de andre venta der på den bussen som aldri kom.

Bolivianera, i likhet med alle de andre latinamerikaneran, ser jo ut tel å elske bråk og faktisk trur æ at dæm e redd for stillhet. Æ va derfor ganske stolt over mæ sjøl når æ klarte å sovne i den der bussen med dundranes boliviansk folkemusikk ut av de sprengte høytaleran. Æ va i krigshumør, men klarte å styre mine lyster tel å gå frem å skape et helsikas liv for å få slutt på bråket.

Etter 17 tima istedetfor de normalt 8 ankom æ endelig Cochabamba, og han Jon Andreas kom og møtte mæ og nu e æ lamme han og 3 andre nordmenn på Norsk Luthersk Misjonsforenings PARADIS (det heta kanskje ikke det, men æ syns det e det). Her har dem varmt vann i både dusjen og springen, et stooooort basseng som æ har bada i selv om det e iskaldt og vaskemaskin. Det e skikkelige greier. Og som dåkker kanskje har oppdaga har æ telogmed fått lånt Jon Andreas sin data som har både ææææææ øøøøøøøø og åååååå.

Tjæ hæi hiv og håi og gudd løkk with pinsa folkens.