Jeg har nok tel salt i grøten!

Cochabamba va fint, og det va rart aa snakk norsk i begynnelsen! Moette fler nordmenn der enn jeg har gjort paa hele turen saa langt. Vi kosa oss paa ferieplassen, og etter det hadde jeg tre daga med spanskundervisning og besok paa barnehjemmet. Fikk hjulpe litt tel med leksehjelp, og det va nok vel saa laererikt for meg som for ungan.

Etter Cochabamba satt jeg meg paa en nattbuss (oi hurra) med retning Uyuni. Det va streik saa maatte ta en meget alternativ vei via Potosi. Potosi e verdens hoystliggende by, og det va lett aa kjenn paa lungan at lufta va tynn.

Uyini e ikke en veldig givanes by i seg selv, men den ligg i utkanten av verdens storste saltsletta, Salar de Uyuni! Der har dem guida jeeptura som tar tre daga og man kan bli satt av paa grensa tel Chile. Saltsletta inneholde 10 milliarda TONN salt og vi fikk se korsn produksjonen foregikk. Sletta e ca 20 x 8 mil lang, saa her snakke vi STORE mengda salt. Her e linken tel Wikipediasida om det for de (evt) spesielt interesserte.

http://no.wikipedia.org/wiki/Salar_de_Uyuni

Det va tre kjempeartige daga, havna ilag med en sveitser, England x2 og Irland x2. Kjempekoselige folk (sveitsisk gutt og ellers jenter) og god stemning i bilen med masse 80- og 90-talls disco!
Aa kjoere bil paa saltsletta (det e altsaa som en orken, men krittkvit og kald) va litt som aa kjoer bil paa Tanaelva paa vintern, men saa va det jo salt og ikke sne! Det va helt merkelig. Omraadan rundt saltsletta e en viktig hekkeplass for 3 forskjelige flamingoarta, men siden det e vinter her nu saa vi svaert faa av dem. Dem e en anna plass nu, gudene vet kor.
Pga at saltsletta e saa kvit og flat kan man ta masse artige synsbedrag-bilda og dem kommer etterhvert. Blei spesielt fornoyd med 2 av dem som inkludere det beromte (jmf. tidligere fotoalbum) "surf move" og naan norske kongelige hoyheter. Kommer kommer...

Jeg fikk meg et lite dogn i Chile etter det, det e raskeste vei tel Lima. Va i San Pedro de Atacama, men hadde dessverre ikke tid tel aa bli der. Og det va synd, for det virka som en kjempekoselig by, og det va deilig aa vaer tilbake i Chile som paa mange maata e favoritten her i Soer Amerika.

Jeg har beregna ca 1,5 dogn i Lima foer flyet gaar bare for aa vaer paa den sikre sida, og det viste seg jo allerede aa vaer lurt... Igaar naar jeg sku ta bussen fra San Pedro de Atacama tel Arica som e grensebyen mot Peru holdt det paa aa ende med at den gikk fra meg...

Jeg stod paa busstoppet ca 5 minutt foer bussen sku gaa, og den kom i tide og jeg saa paa sjofoeren og han kjorte rolig forbi meg og jeg trudde han sku snu bussen. Og borte blei han... Jeg trudde fortsatt han bare sku snu bussen, men etter ei stund kom to manna som ogsaa sku naa bussen. Dem sporte om bussen hadde passert og jeg sa "Ja det har den, jeg trur den e aa snur", men da frika dem jo helt ut og bad meg om aa hopp inn i bilen for vi maatte taa igjen bussen! Jeg va litt skeptisk, men dem viste meg billettan sine og saa for vi. Vi maatte kjoer som Dakar Ralley for aa ta igjen bussen, og naar vi endelig tok den igjen stoppa den ikke med det forste. Men etter to forsok skjonte sjofoeren at vi ville han naakka...

Saa nu e jeg vel fremme i Peru, men har enda en 20 timers busstur foran meg tel Lima. Og avhengig av kor godt ting gaar har jeg ca et dogn der. Har allerede venta i Tacna (grensebyen her paa peruansk side) i snart 6 tima og én buss har blitt kansellert pga. teknisk feil og dem true med streik. Saa e det tre dagers reising med en hel dag i New York og et dogn i London. Det e jo ikke det verste som kan skje et menneske vil jeg tru.

Tjo hei og snart blir det seimolja paa Ljosoya!

Det e på natta det skjer!

Ullklær blei kjøpt inn i stort monn (ryggsekken veie masse nu!), Cusco hadde akkurat samme effekt på mæ som alle andre æ har snakka med sir det hadde på dæm. Æ hadde nemlig hørt at det va lurt å beregne mer tid der enn opprinnelig planlagt, og jammen skjedde det. Cusco e flott, Cusco e artig å fæste i og Cusco har mange fler ruina å by på enn Machu Picchu, og Cusco har nån ville elver man kan rafte i, veldig nært.

Blei kjent med to gutta, Jay fra England og Simon fra Sveits. Vi susa rundt og fikk sett masse. Raftinga va artig, men ikke så ekstrem som æ hadde håpa på. Ikke en eneste nær-døden-opplevelse. Men action uansett, og badstu etterpå (ikke i nærheten av ei god gammeldags norsk ei, men dog). Vi fikk sheika litt på æs'n på den legendariske Mama Africa (gringoplass nr 1 for disco, masse slagera som va hipp og kul i Norge for en fem-ti års tid sia. Artig!).

Etter 5 daga (bare 4 mer enn stipulert) så æ mæ nødt tel å fær videre, og det ska æ vær gla for for dagen etter blei det busstreik igjen, så da hadde æ nu blitt fast enda lenger. Mannen på hostelet som solgte mæ billetten sa at det va en direktebuss tel Copacabana (Bolivia, by på Titikaka-innsjøen), men det va det ikke.
Det første som skjedde va at æ hadde mareritt om at mannen atme mæ holdt mæ rundt halsen og prøvde å antaste mæ, så æ våkna helt seriøst av at æ hylte HØYT! Det va meget flaut, de andre trudde sikkert at æ va steine gal.
Ei lita stund etterpå, når æ akkurat hadde klart å sovne igjen, blei hele bussen jaga ut for det va slettes ikke næ direktebuss, så da va det å ligg 4 tima å søv på et murgulv på busstasjonen i Puno før "korrespodansebussen" gikk videre.

Æ ankom Copacabana (reiste aleina) og hadde blitt anbefalt 2 hostel. Det va medt på dagen i "beste sendetid", men æ va innom 3 hostel uten at nån gidda å åpne opp. Det 4. fikk æ rom på, men når det viste sæ at dæm ikke hadde vann (det sku KANSKJE kom seinere på dagen, artig å ikke kunne dusje etter ei sånn natt) for æ på jakt etter et 5. hostel. Men på veien dit kom en mann å sporte mæ om æ sku kjøp bussbillett tel La Paz, og etter omtrent 2 sekunds betenkningstid fant æ ut at æ skjeit nu i hele Copacabana hvis det va så vanskelig dæm sku vær. Æ fikk sett Titikaka-innsjøen, og det får holde for denne gang. Man kan jo ikke gjør alt...

Æ va godt over et døgn i La Paz, fikk sett en del og møtte ho Macarena som va med på Machu Picchu-turen. Det va artig å fær rundt ilag me ei som har vokst opp der. Ho e gullsmed (meget dyktig og alt e helt unikt, hennes design og handarbeid), så æ fikk revve av nån dollars dær også (som om æ trengte det).

Dæm e meget overtruisk her i Bolivia, æ va på "Heksemarkedet" å handla diverse saker som ska hjelp mæ og mine tel et godt liv uten bekmringer. Det e ikke måte på kor godt stelt æ e nu. Og det vente nok nån gava derfra. Det e helt sant altså, ho sa det tel mæ ho gamlemor som æ shoppa hos. Æ reagerte på nån merkelige skapninger som dæm solgte, og fant ut at det va TØRKA LAMAFOSTER. Ho Macarena kunne fortell mæ at dæm selg det for hell og lykke for familien, og når dæm bygg sæ hus her legg dem et tørka lamafoster pluss masse andre ofringer (godter, peng osv) inni grunnmuren når huset bygges. Mye rart, ja...

Æ sku bare en snartur innom La Paz, for mitt egentlige mål va Cochabamba der min eks-kollega Jon Andreas (Susegg, red.anm.) fra Hotel Saga bor for tida. Han jobbe på et barnehjem der. Æ tok styring for en ny utrulig nattbusstur, og blei ikke overraska da ting nok en gang ikke gikk på skinner. Det ser ut som æ har fått en nattbuss-forbainnelse over mæ. Vi starta på kvelden i nitida og kjørte ca 1 time ut fra La Paz, så stod vi i ro i ca en time uten at nån kunne fortell oss koffer, så snudde vi og da kom bussmannen å sa at vi hadde teknisk feil (jeg tør ikke engang å tenke på ka det kan ha vært, siden dæm faktisk anså det som så alvorlig at vi måtte snu) så vi måtte telbake å få en ny buss.

Når vi kom telbake tel La Paz blei vi husja ut i natta i påvente av reservebussen, men den kom jo aaaaaaldri. Etter en halvtime i hutranes kulde (det e jo kaldt i en by som ligg over 3800 moh.) gikk æ inn å la mæ i bussen igjen og forventa at nån sku vekk mæ når bussen kom. Klokka 0700 våkna æ av mæ sjøl, alle va i bussen og ingen reservebuss hadde kommet. Heldigvis hadde æ råd tel en ny billett med et anna selskap, men gudene vet kor lenge de andre venta der på den bussen som aldri kom.

Bolivianera, i likhet med alle de andre latinamerikaneran, ser jo ut tel å elske bråk og faktisk trur æ at dæm e redd for stillhet. Æ va derfor ganske stolt over mæ sjøl når æ klarte å sovne i den der bussen med dundranes boliviansk folkemusikk ut av de sprengte høytaleran. Æ va i krigshumør, men klarte å styre mine lyster tel å gå frem å skape et helsikas liv for å få slutt på bråket.

Etter 17 tima istedetfor de normalt 8 ankom æ endelig Cochabamba, og han Jon Andreas kom og møtte mæ og nu e æ lamme han og 3 andre nordmenn på Norsk Luthersk Misjonsforenings PARADIS (det heta kanskje ikke det, men æ syns det e det). Her har dem varmt vann i både dusjen og springen, et stooooort basseng som æ har bada i selv om det e iskaldt og vaskemaskin. Det e skikkelige greier. Og som dåkker kanskje har oppdaga har æ telogmed fått lånt Jon Andreas sin data som har både ææææææ øøøøøøøø og åååååå.

Tjæ hæi hiv og håi og gudd løkk with pinsa folkens.

Bilda!

Endelig klarte jeg aa faa lagt ut bilda!
Her e linken:

http://facebook.com/album.php?aid=259384&id=802490037&l=a487e5da34

Tjo hei!

Avslutning med stil...?

Etter 5 dagers fjelltur ilag e det klart, da maa man ha seg en liten fest med hele gruppa naar man e tilbake i Cusco (den storste byen naermest Machu Picchu). Som sagt saa gjort, vi moettes paa Plaza de Armas ("torget", enhvert lite tettsted og by har en Plaza de Armas sentralt plassert og det e der "det skjer") og for tel en bar for aa feire at vi klarte hele turen og kom oss vel frem tel Machu Pichhu.

Jeg foelte meg litt slapp, men man kan jo ikke la saanne detalja stoppe seg. Jeg trudde bare det va pga. forkjolelsen som jeg fikk siste dagen. Drakk 1 oel og 1 glass vin og kjente at det her e ikke bra. Skikkelig ondt i magen og egentlig hele kroppen. Jaja det e bare aa gaa paa do og se om man kan faa gjort naa med det, men ingenting skjedde.

Saa da for jeg tilbake ut i baren og erstatta oelet med koka-te (det e jo vidundermedisin som ska fungere mot alt fra hoydesyke tel mageondt osv osv. Sikkert kjaerlighetssorg og AIDS ogsaa tatt i betraktning heltestatusen som den har her). Men ka gjoer man naar man PLUTSELIG kjenn at NUH skjer det naa, her ska ting opp fra magen og begge de to doan e opptatt?? Joda, da e det jo ikke saa mye anna aa gjoer enn aa ta springfart aa renn som et olja lyn ut paa Plaza de Armas og "gotta do what you gotta do" saa det va bare aa proev aa finn det minst befolka hjortnet ila. millisekund og la det staa tel. Det e ganske vanskelig aa finn et lite befolka hjoerne paa enhver Plaza de Armas, men spesielt i Cusco som e gringo-by nr 1 i Peru pga. sin beliggenhet naert Machu Picchu.

Hoerte en forbainna tulling som stod naan meter ifra meg og flirte og sa "Yeah a little bit too much ha ha ha" osv. Jeg maa jo innrom at hvis jeg hadde vorre vitne tel en saadan situasjon hadde jeg sikkert trudd akkurat det samme.

Saa etter aa ha snakka med fruen her paa hostelet som jeg bor, e jeg overbevist om at det e de varme kildan i Aguas Calientes som har forgifta meg. Ho sir at det e helt vanlig aa bli daarlig av det for det e jo en helt bataljon med skjetne fjellvandrera som moetes der, og hvis man e oppi det ei stund e sjansen ganske stor for at man faar litt av det der herrlige vannet i kjeften.

Jeg tok foroevrig taxi hjem, lot gruppa fortsette festen uten meg og hadde en kjempevill fest som bestod i skytteltrafikk mellom senga og badet og varte hele natta.

Nu har jeg hatt en hel dags kvile her i Cusco, men foele meg fortsatt meget redusert. Det e nu én fordel med at jeg snart ska hjem: antall magesituasjona i Norge e betraktelig faerre enn i Soer-Amerika. Hvertfall foer i tida, bank i bordet. Man ska jo som kjent aldri si aldri.

Tjo hei og hopp, idag ska jeg gaa aa se om jeg kan finn meg naan ullklaer her, dem selg masse alpakkaull-klaer her for en billig penge. Det kan trengs ogsaa, Cusco e over 3000 moh og dermed meget kaldt paa ettermiddagan og nettern.

Jeg har proevd aa lage et fotoalbum fra turen, men forelopig med meget lite hell.
Det kommer snart!

Ah... it´ll change you, man...

Machu Picchu!
Fjellturen e over! Det e togstreik i Peru og jeg kommer meg ikke vekk fra den lille byen Aguas Calientes, som e naermeste plass tel Machu Picchu.

5 daga med vandring, fra isbrea og minusgrader de 2 foerste dagan tel jungel og tropevarme de tre siste dagan. Forventningan tel Machu Picchu steig etterhvert som vi vandra, det e jo tross alt ikke naa ka som helst vi har vaert aa besoekt idag!

Vi va 12 persona som la ut paa den her turen, Salkantay trek heta det og det va en meget god idé aa gaa den. Jeg va litt bekymra foer vi starta, for vi har gaatt 62 km paa 4 daga og idag (siste dag) vet jeg ikke kor langt vi gikk, men det va naa tusen trappetrinn... Saerlig deilig va det 3. dagen naar vi kom tel Santa Teresa med naan helt UTRULIG deilige varme kilda, et enormt omraade med masse forskjellige basseng, fossa med kaldvann og gode greier (bl.a. bar saa vi va redda). 17.mai fikk vi ogsaa feira, men baal og grilling av marshmallows oppi Anedsfjellan. Hoyeste punkt vi va paa va 4600 m.o.h., men med kokablar og bedagelig tempo va ikke det naa problem.

Vi starta kl halv fem idag tidlig og gikk tripp trapp opp alle inkatrappetrinnan mens sola kom mer og mer frem. Naar vi kom tel Machu Picchu va det én ting som stod paa programmet foer alt anna: still seg i kor for aa faa billett tel aa bestige Huanapichu som e det store mest kjente fjellet som bestandig e i bakgrunn paa bildan man ser av Machu Picchu (bilda kommer etterhvert, men hadde ikke mulighet nu dessverre). Det e som sagt togstreik her i Peru nu, saa idag va det (iflg. ekspertan, guidan vaares) ekstremt lite folk inne paa omraadet! Ikke verst!

Vi fikk billetta, og etter et par tre timers vandring inne blandt ruinan va det klart for naan fler trappetrinn (300 m stigning, trappetrinn hele veien). Jeg trudde det va mange trapper inne paa MH-bygget (medisin og helsefagbygget, Universitetet i Tromsoe, red.anm.) , men der tok jeg kraftig feil. Men naar vi endelig kom tel toppen angra jeg ikke paa et eneste trappetrinn, utsikten der va upaaklagelig! Sett oppa fjellet aa raste mens man ser ned paa Machu Picchu, det e vel ikke akkurat den verste lunsjen jeg har hatt.

Etterpaa fikk vi litt (ja LITT) tid tel aa vandre rundt aleina, det va en hel haer av lama´a der inne (les: gresskleppera) som gik aa gressa og kosa seg. Det e jo genialt. Det va samme stil naar inkaan bodde der, dem hadde masse lama der. Det va nu litt skuffanes at vi fikk saa lite tid der inne (ca 8 tima inkl. koe og fjellklatringa tel Huanapichu), for de fleste e jo der bare én gang i livet og man kan LETT bruk en hel dag der uten aa faa sett alt.
Det e enormt, og enda e det bare ca 25% som e restaurert og tilgjengelig for turista. Og tilogmed for en ruin-retard som meg (ja faar vel innrom at jeg ikke e helt inne paa det her), va det lite tid.

Nu e jeg og han Alan (Hr.Irland) i Aguas Calientes, og forhaapentligvis kommer vi oss herfra imaarra. Resten av gruppa gikk (3 tima) for aa ta bussen derfra tel Cusco, men vi hadde visst en anna avtale saa vi faar ta tog imarra (saa fremt streiken e over da...). Det e bare aa ta frem bikinien og se om Aguas Calientes (varmt vann paa spansk) leve opp tel navnet. Varme kilder maa jo blir en hit etter 5 lange daga med fjellvandring!

Sagt om Machu Picchu:

"Machu Picchu... Ah.. it´ll cange you, man" (En kanadier som han Stuart moette naar han va her).

"Ah... I keep on coming back" (Ei kanadisk dama jeg og ho Lauren moette naar vi reiste ilag. Seinere i samtalen kom det frem at ho hadde vaert der to gang...)

Jeg vet ikke enda om jeg e blitt changed, faar se utover uka korsn jeg foele meg. Men det va utrulig fasineranes, og jeg syns absolutt det fortjene si plass blant verdens 7 underverk.

Tjo hei!

Verdens dypeste kanyon

Naar jeg ankom Lima fra Iquitos va det bare en ting aa gjoer: finn foerste buss til Arequipa som va min egentlige destinasjon. Tok nattbuss dit etter aa ha hatt et par tre tima aa vandre rundt i Lima tel. Men jeg har jo returen min fra Lima, saa va ikke alt for stressa med aa faa sett saa mye.

Arequipa e den 2. storste byen i Peru, og e omringa av fantastisk natur. Dem har vulkanen Misti (nesten 6000 moh) og en anna en (huske nu ikke de der navnan helt...hehe) som e over 6000 pluss at dem har verdens dypeste kanyon! Grand canyon med sine 1600 meters dybde kan bare gaa aa legg seg, naar Cañon del Colca kommer med sine 3191 meter.

Jeg blei med paa en tredagers tur som starta kl 03.00 paa natta, og det e jo litt tungt naar man faer ut aa tar ei pils med en gammel kjenning (han tidligere nevnte Hr.Irland som jeg reiste litt ilag med foer va visst i Arequipa, saa jeg trengte ikke aa vaer aleina saa lenge!) og ikke kommer seg tilbake til hostelet foer klokka 02.00. Men man overlevde da det.

1. dagen starta med at vi blei kjoert tel den plassen i hele Andesfjellkjeden kor det e enklest aa faa sett verdens storste flyganese fuggel, nemlig den majestestiske kondoren. Dem kvikne tel paa maarrakvisten naar sola varme opp lufta, og sveve rolig rundt i kanyonen og det va et helt vannvittig skue! De storste hannan har vingespenn paa 3,20 meter!!

Etterpaa blei vi kjoert tel en anna plass og begynte selve gaaturen. Det va 4 lange tima med solsteik og KUN nedovertrasking (det e jo like tungt som oppover vil jeg si), saa nar vi etterhvert kom frem til der vi skulle overnatte, og passerte bunnen av kanyonen va vi ikke sein om aa hiv av oss klaerne aa hopp i den iskalde elva som renn der. Det blei ei MEGET god natts sovn etter 2 netter med hhv 45 min sovn og nattbuss-sovn natta foer (alle som har tatt nattbuss vet jo omtrent kor behagelig det e), saa jeg va svimeslaatt i over 10 tima.

2.dag gikk vi ikke saa langt, bare 3 tima med nesten bare rett bortover. Men det va solsteik uansett og det e jo ikke naa speok. Naar vi kom frem til nattens soveplass, va det skilt om at vi va kommet til Paradis. Og det vil jeg si meg enig i, det va basseng der! Vi va like mye i bassenget som paa kanten resten av den dagen. Da va det jo bare detalja at hytta jeg delte med ho Naomi fra England va laga av bambus og hadde 5 cm glipper mellom hver bambusstav, og at vi blei vekt paa natta av at et esel holdt paa aa et taket (som va gress).

3.dag starta vi gaainga kl 05.00, og det hoeres grusomt ut, men det va en lykke. Vi gikk hele turen opp tel kanten av kanyonen (over 1000 meters stigning) i skygge, foer sola kom over kanten, og da fikk jeg litt mer tru paa den der kondisen min. Det gikk jo greit og etter bare litt over 2 tima va vi oppe. Det e med andre ord varmen som e mest drepen!

Vi tygde kokablader hele tida, jeg e nu ikke sikker paa om dem hjelpe. Muligens e det mest placeboeffekt, men iflg. de lokale hjelpe det mot hoydesyke (vi va paa pver 3000 meters hoyde hele turen), sult, hodepine og gir deg energi tel aa gaa lengere og fortere. Nu e det jo riktignok kokain i de her greian, men det betyr jo ikke at vi gikk rundt i kokainrus hele turen. Det e mellom 0,1-1% av greian i det, saa jeg kjente nu bare at jeg blei litt nummen og det var det. Dem selg det overalt her, maa bare laste opp foer Macchu Picchu-turen og proev aa innbill meg at det funke saa kanskje det gjoer det.

Naar jeg kom tilbake fra Cañon del Colca-turen va det bare rett paa busstasjonen og kjoep billett tel Cusco kor jeg e nu. Jeg har et stramt program nu, under 4 uker igjen og fortsatt masse uppdaga skatta aa se...

Cusco e byen som e base for de aller fleste turan tel Macchu Picchu, og jeg ska mest sannsynlig faer ilag me han Hr.Irland (ogsaa kalt Alan). Vi tenke paa en 5-dagers tur. Det blir sikkert hardt, paa det hoyeste e man oppe paa over 4500 moh, men med talmodighet, kokablader og tid ska det vel gaa paa et vis.

Tjo hei!

Jungelbilda

Jeg lagde ett nytt album igaar paa facebook. Her e linken:

http://www.facebook.com/album.php?aid=254801&id=802490037&l=6ca97e448b

Kom frem til Arequipa idag tidlig etter en 17 timers meget behagelig nattbusstur uten naan forma for ubehagelige hendelsa. Hurra.
Nu ska jeg ut paa tur-shopping aa finn ei gruppa jeg kan gaa tel verdnes dypeste kanyon lamme!